Fritt ord

Jeg kan ikke skrive lenger. Sånn helt ærlig. Fingrene har alltid vært mine pensler hvor tastaturet var lerretet, og dokumentet var min inspirasjon. Helt hvitt, klart. Her er jeg, klar til å ta i mot alt du kan komme på!

Hodet mitt var mitt kaos, tastaturet var formidlingsredskapet, og bloggen var profesjonell organisator. Som hyller og bokser som tankene ble pakket pent ned i, og presentert som gaver under juletreet til leserne mine å menge seg med. Norsk-karakteren min har alltid gjenspeilet tankekaoset, alle prøver hvor det har stått «utdyp» under et spørsmål har jeg levert dypere enn Stillehavet.

Jeg har blitt så dårlig på å uttrykke meg. Etter jeg måtte sensurere alt av innhold, uke etter uke, måned etter måned, ble sensuren en permanent fasade jeg jobber mot. Jeg har stor tro på ytringsfriheten og at man skal kunne skrive det man føler seg komfortabel med uten å dømmes, men hva er ytringsfriheten når man dømmer seg selv? Hva skjedde med det frie ordet?

Jeg jobber konstant med meg selv – eller mot meg selv – for å igjen la ordene flyte fritt. Det hjelper meg så utrolig mye, og jeg elsker å kunne hjelpe andre med å igjen hjelpe seg selv. Så jeg prøver, prøver, og prøver litt til.

Så mitt mål for den neste måneden er å skrive blogg. Om det er om treningen min, om det frie ordet, om tanker om min nye vannflaske eller om andre. Jeg trenger å skrive.