Lat ungdom

Jeg vil så vidt tenke på hvor ofte jeg hører om lat ungdom. Ungdom som ikke gjør noe som helst, ungdom som dropper ut av skolen, ungdom som går på NAV - frivillig - som Naver, fordi de får alt servert på et sølvfat. Vi ungdom vet ingenting om livet, hører jeg. Vi levde ikke under krigen: vi vet ikke hvordan det er å ha trange kår. Vi levde ikke på 60-tallet: vi vet ikke hvordan det er å måtte respektere autoriteter på skolen. Vi vet ikke hvordan det er å jobbe for tingene vi vil ha, ettersom foreldrene våre overfører tusener ved et par tastetrykk ved første tegn på misnøye.

La oss legge vekk fordommene. La oss legge vekk den lille prosenten som ikke vil. La oss fokusere på majoriteten av ungdommen som virkelig vil. Det er rundt 500 000 barn og unge mellom 14 og 25 i Norge, men absolutt ikke like mange ledige, og ikke minst passende arbeidsplasser. Det som derimot er sikkert, er at det er mange fler som søker arbeid, enn det er arbeidsplasser.

Jeg er 18, og jeg er arbeidsløs. Det er alt for mange i min omgangskrets i samme posisjon. Fellesnevneren for de fleste av oss er at vi gjerne vil i arbeid. Gang på gang blir man møtt med avslag av forskjellig art. Beklager, kom tilbake når du er ferdig på Videregående Skole og kan jobbe på dagtid. Beklager, men du mangler arbeidserfaring. Jeg tenker stille for meg selv på hvor vanskelig det kan være å slå inn varer på et kassa-apparat og plassere varer, samt rydde.

Man må ha arbeidserfaring for å få jobb, men man må jobbe for å få arbeidserfaring.

Så kan ikke noen snakke om den produktive ungdommen isteden. Den produktive ungdommen som søker og søker og ikke får jobb, om arbeidsplassene som får 200 søknader på en simpel stilling som tilkallingsvikar. Bør ikke det rope høyere enn den lille prosentandelen som sikrer seg til livets opphold på NAV?

Jeg er 18, jeg søker, og jeg får ikke svar. Jeg tråler nettet, venner og bekjente etter ledige stillinger, og får ikke napp. Så istedenfor å kalle meg lat, gi meg jobb isteden. Takk.